Troen 2: Jesus

2. artikkel: Om gjenløsningen. 

 I denne artikkelen tales om Gud som frelser og gjenløser, om hvordan og hvorfor det var nødvendig. Vi må dele denne artikkelen i flere deler for å vise hovedtrekkene.

 I. Hva er årsaken til frelsen? 1. Fallet

 Bakgrunnen og årsaken til at frelsen var nødvendig, ligger i syndefallet, Gen.3. Det var den største katastrofe i menneskehetens historie. Alt i verden ble ondt og syndig ved dette fallet bort fra Guds vilje.

 Men det er egentlig uforklarlig.Vi kan for eksempel stille spørsmålet hvor kom Djevelen og det onde fra? Var han også skapt av Gud. Er ikke alt det?

 En forklaring er at djevelen er en fallen engel. Det var Lucifer, lysets engel, som er omtalt i Jes. 14. Flere trekk ved den beretningen passer her.

 Selve fallet skjedde ved at og Eva (og Adam ved henne) tok av den forbudte frukt, og gjorde dermed det som var Gud imot. Det var ikke gjerningen s størrelse som var alvorlig, men at den var mot Guds vilje.

 Da det var skjedd, falt mennesket bort fra Gud, tapte gudsbildet, og var åndelig døde, Gen.2,17, og dermed evig fortapt. Mennesket var et fritt vesen i hagen. Det hadde valget mellom å tjene Gud eller å vrake hans ord.Og det valgte det siste.

 Hvis syndefallet ikke hadde skjedd, hadde Jesus og frelsen vært unødvendig. Og uten et klart syn på fallet og dermed på syndens vesen,er det egentlig umulig å forstå kristendommens vesen og hvorfor den er diamentralt motsatt religioner og livssyn.

 a) Djevelen kom i en slanges skikkelse og fristet. Han var listig og gjorde bruk av knep for å fange Eva. Satan er en god pedagog og vet hvordan han skal finne våre svake punkt. Det gjelder fremdeles for oss alle. Men en slik fristelse som leder oss bort fra Guds vilje, er aldri fra Gud. Jak.1,13.

 b) Fristelsen skjedde ved at Djevelen sådde tvil på det Gud hadde sagt, på Ordet. Han fikk Eva til å tvile ved å si: Har Gud virkelig sagt? Det betyr videre: Mente Gud det på den måten? Eva lyttet til tvilen og det ble hennes fall. Da hadde djevelen fått lillefingeren og synden var et faktum. Tvil på ordet er farlig, det leder lett til synd.

 c) Slangen sa også noe mer: Dere skal bli lik Gud, og dermed vakte han storhetstanker i Eva.Han så at frukten kunne gjøre henne vis og fikk så lyst på den. Det har ofte vært slik med mennesket, og det er litt av syndens vesen. Den syndige natur vil opp og bli stor. Vi vil greie oss selv uten Guds hjelp, og dermed er vi i ferd med å avsette Gud. Noen gjør der frekt, andre mer skjult. Men felles er at de lever som om Gud var død.Og det er fallet uhyggelige frukt.

 d) Et resultat av fallet er at mennesket gjemte seg for Gud. Samvittigheten hadde dømt dem, og de forstod at de var i utakt med Gud. Mange forsøker nok å døyve samvittigheten. Men før den er avstumpet vil en merke kallet: hvor er du? v.10. Noen flykter bort fra Guds åsyn som kain, 4,16.Det er det moderne menneskets uro, den er egentlig en flukt fra Guds kall.

 2. Hvem er Frelseren?

 Skulle mennesket berges, måtte det ha en frelser. For en av fallets fruket er at de ikke kan berge seg selv fra den ulykke de selv har valgt. Jesus, Guds egen sønn, var den eneste redningsmann.Dette er kristendommens hovedsak og hovedspørsmål: Hvordan skal et menneske bli frelst?

 Trosbekjennelsen sier: Jeg tror på Jesus Kristus. Det er frelse. Det avgjørende spørsmålet her er: Hvem var Jesus, og hvordan var han? Det er og har vært mange oppfatninger av personen Jesus. Slik blir det når vi ikke lar Bibelens ord om ham være avgjørende og enerådende. Men selve problemstillingen er også kompleks for vår mennesketanke. Det ser vi av kirkehistorien. Hvordan var det mulig at en person kunne være både Gud og mann?

 a) Navnet Jesus betyr frelser, eller Herren er frelse (Jah: Herre, sjua:frelse). Det er en gresk form av det hebraiske navnet Josva, på hebr. Jehosjua.Ellers har Jesus mange andre navn og betegnelser i Bibelen, og de viser hans vesen og gjerning. Navnet Jesus er brukt ca. 1070 ganger i NT. Og det er omkring 92 andre navn og benevnelser på ham, som Kristus, menneskesønnen, Amen, Alfa og Omega, talsmann, apostel, døren, den gode hyrde, Ordet osv.

 Jesus var menneske.Han er kalt slik i NT, for eksempel 1.Tim.2,5: Mennesket Jesus Kristus. Hele hans livshistorie viser også det.Han var svolten som andre mennesker (Mark.11,12), han åt (Mark.2,16), han var tørst (Joh.19,28), han var trett (Joh.4,6),han sov (Mat.8,24), og han gråt (Joh.11,35).

 Han hadde også følelser som andre mennesker: Han kjente harme og sorg (Mark,33,5), han var opprørt (Joh.11,33.38). Hans intellekt ble utviklet gradvis som hos andre barn: han gikk fram i alder og visdom (Luk.2,52).Som andre jøder har han også en slektshistorie og slektstavle som de var nøye med å holde rede på (Mat.1 og Luk.3).

 Nå er det en tendens blant folk til å ville se bare denne side ved Jesus.Han var bare et menneske, og man legger gjerne til syndige trekk i menneskenaturen (jfr. Eva Ramm). Slikt har hendt før i kirkens historie idet vranglærere i oldtida talte om Jesus som menneske.

 c) Jesus var Gud veds siden av el. i tillegg til at han var menneske. Det betyr at han hadde to naturer: på samme tid sann Gud og sant menneske. Det er en av de ubegripelige ting i kristendommen. Og denne dobbelte natur var nødvendig for å kunne frelse oss.Som menneske kunne han lide i vårt sted, og som Gud var offeret for synd tilstrekkelig og gyldig.

 Bibelen kaller Jesus Gud, Joh.1,1 (jfr. 14). Den sanne Gud,1.Joh.5,20,og i profetordet kalles han Veldig Gud,Jes.9,6.

 Jesus har og guddommelige egenskaper og gjorde gjerninger som bare Gud kan gjøre.Han er evig, Joh.1,12 (jfr. 14): han var i begynbnelsen hos Gud. han er allmektig, Jes.9,6: Veldig, evog far. Og han er allvitende, Joh.2,24f. Han visste selv hva som bodde i mennesket. ? Bibelen tillegger ham også skapermakt. Joh.1,3 og 10.Alt er blitt til ved ham. Han kan tilgi synd som ellers bare Gud kan, Mat.9,2: Dine synder er deg forlatt. Endelig sies det at han skal tilbes som Gud, og han ble det av disiplene. Mat.28,17: da de så han, tilba de ham. Og en gang skal alle mennesker erkjenne hvem han var og er, Fil.2,10f. Hver tunge skal bekjenne og og hvert kne skal bøye seg. (Jfr. Ef.1,20f; Åp.5,12f).

 Alt dette viser at Bibelen regner Jesus som sann Gud, og ikke en tilsynelatende Gud (en skinngud) som sekter i oldtida lærte.

 3. Inkarnasjonen.

 Inkarnasjonen betyr at Jesus ble menneske. Ordet kommer av latin: in carno: i kjøt. Gud ble kjøt, menenske. Han kom inn i denne verden ? ved juletid. Her må vi tale om hvorledes han kom inn i vår verden. For alt dette er spesielt. Jesus var uvanlig på alle måter. Også det viser at han ikke var et vanlig menneske. Han må være noe emr.

 a) Jesus var født av en jomfru. Og det skjedde ved et under, mot naturens orden. Det var profetert i GT, Jes. 7,14. Jesaja sa i en bestemt historisk situasjon, men med profetiske overtoner: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn ? Immanuel. Ordet som er brukt om en jomfru, er Almah, og det er brukt om en ung, ærbar, ugift kvinne? (Bibelsk oppslagsbok).Ordet er brukt 7 ganger i GT: 1.Mos.24,43; 2.Mos.2,8; Salme 68,26; Ordspr. 30,19; Høys.1,3 og 6,8; Jes. 7,14. På ingen av disse stedene er ordet brukt om en gift kvinne eller at hun har hatt et forhold til en mann. Moderne teologi har sådd tvil om dette. 

 NT bruker betydningen jomfru om Maria. Den betydningen har også Septuaginta (LXX) når den oversetter det hebraiske almah med gresk pathenos, Mat.1,22f. Lukas forklarer dette nærmere og siterer Maria: Jeg kjenner ikke mann (andra ou ginåskå), Luk.1,34. Ordet i Mat. er ellers opplysende når den sier: Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten (Mat.1,22). Der sies i det minste indirekte at Jesaja (=Gud) mente jomfru når han sa Almah. I samme lei peker betydningen av Immanuel. Gud er ikke med oss i Mesias i samme betydning som misjonsbefalingen: Jeg er med dere alle dager. I frelsesspørsmålet er Gud med oss ved å bli ett med oss, lik oss, for å frelse oss.

 Jomfrufødselen er uforståelig og har derfor vært gjenstand for gard kritikk fra liberal teologi, verdslige kritikere og til og med troende som synes å ha promlem med det overnaturlige.

 b) Jesus kom til verden frivillig. Fil.2,7f. : Av seg selv ga han avkall på det og tokl en tjeners skikkelse på seg. Hebr. 10,7: Se, jeg kommer, i bokrullen er skrevet om meg?

 Det var ingen som tvang ham til å gå til korset eller bli menneske ? unntatt hans kjærlighet til den falne verden. ?Din kjærlighet har bundet deg å få oss løst igjen.? Men vi kunne ikke tvinge ham, og intet menneske ba om det heller. Så dypt er mennesket falt i synd.

 c) Han fikk et legeme, Hebr. 10,5: et legeme laget du for meg. Han ble altså et vanlig menneske, men med et legeme laget av Gud, et spesielt fordi han var spesiell. Det var Gud i menneskers lignelse, Rom.8,3. Slik trådte han inn i verden da Guds time var inne. Gal.4,4. Joh.1,14.

 Han måtte ha et menneskelig legeme for å være sant menneske og leve blant oss slik.Og han måtte ha et legeme for å lide som menneske for andre mennesker. Hans legeme ble offeret som skulle gis på alteret for verdens synd.

 d) Jesus var syndefri. Han svikta aldri i sitt liv fordi han ikke var smittet av det syndige i mennesket. Han hadde ikke del i den syndige natur. Men han ble ikke skånet for fristelser og prøvelser: han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Hebr. 4,15. Hele NT skildrer ham som den rene og hellige. Hebr. 7,25.Og Pilatus sier: Jeg finner ingen skyld hos ham.

 At Jesus ble menneske, førte altså ikke til at han fikk menneskelig natur med iboende synd. Han verken hadde synd i natur eller i gjerning.

 e) Og nettopp dette at Gud ble menneske i Jesus er et stort under, en hemmelighet som den menneskelige forstand ikke kan begripe. Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød. 1.Tim.3,16.

 4. Messiasprofetier i GT.

 Hebreerbrevet begynnere me då si: Gud har talt mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene. Hebr.1,1. Og det er klart at han da også mene tale om en frelser ? Messias ? som skal frelse verden. Fra gammelt av har man talt om mange profetier om Messias. I vår tid er man mer forsiktig med å si at et ord er en profeti. Da har en definert Messiasbegrepet for trangt. Mange emener at det bare er en Messiaspropfeti om det tales tydelig om en person. Da synes en å se forbi at profetien er fremadskridende også på dette punktet.

 Det er selve saken det gjelder her: at Gud skal gripe inn å redde verden. Profetene sa ikke alt på den gang eller sa tydelig at en mann skulle komme å gjøre det. Profetien er opptatt av at verden skal bli frelst, selv om redskapet eller personen ikke blir nevnt.

 De første profetier er vage og generelle, f.eks. det første løftet om en redning for mennesket etter syndefallet, det såkalte Protevangeliet. 1.Mos.3,15. Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Etter hvert kommer så flere detaljer og frelsen blir klarere og klarere inn til høylys dag. Ett av de vakreste er Jes.53. Det er som en reportasje fra selve Golgata og langfredag. Frelsen er fullbrakt, Messias har tatt straffen i vårt sted.

 Ved siden av disse tydelige ord om en frelse i framtida, er det mange forbilder og handlinger som symbolsk peker på Jesus i GT.De er skrevet for å forkynne: Gud vil frelse verden. Og i NT finner vi oppfyllelsen i selve personen: Jesus fra Nasaret som samtidig var Guds enbårne Sønn.

 

II. Om frelsen

 Nå skal vi tale mer om hva frelse er og hvordan den ble til.  Da må vi selvsagt tale mer om Kristus som ikke bare er troens opphavsmann og fullender i subjektiv forstand. Han er kristendommens opphavsmann. Vi ser frelsen i Jesu person og verk. For alt ved ham står i frelsens tjeneste.

 1. Jesu liv.

 Jesus var på mange måter et vanlig menneske og levde et alminnelig menneskeliv, sett på en måte. Han var ikke vanlig på alle måter, men han var et fullverdig og sant menneske og ikke en overnaturlig gudesønn da han levde på jord.

 a) Hans fødsel og barndom er kjent fra Bibelen. Maria fikk beskjed at hun skulle føde en sønn selv om hun ikke visste av mann. Luk.1,34. Det skjedde omtrent samtidig med at døperen Johannes ble født, omtrent ½ år etter. Også Josef fikk englebesøkmed om at barnet i Marias liv var hellig, Mat.1,18ff. Julenatt skjedde det så at Jesusbarnet ble født i Betlehem da Josef og Maria var der for åla seg innskrive i manntall, Luk.2.  Kong Herodes ville drepe barnet, og de rømte for en tid til Egypt. Mat.2. Men de kom tilbake og bodde i Nasaret. Som 12 år gammel gutt kom Jesus med sine foreldre til templet ved påsketider, Luk.2. Om tida etter dette, er det sat at han gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker. Luk.2,52.

 Noen apokryfiske evangelier forteller om Jesu barndom, men de har aldri vært antatt av kirken som ekte, De er også av nokså sen dato. 

 b) Jesu liv fram til han var omtrent 30 år (Luk.3,23) er ganske skjult for oss. Han må ha bodd hos foreldrene Josef og Maria i Nasaret, og han har sikkert hjulpet faren som bygningsarbeider. Det var fra Nasaret han begynte sin offentlige gjerning, Mark.1,9.

 Josef blir ofte kalt snekker. I den senere tid har man pekt på at folk ikke bygde hus av tre i Israel, men murhus. Derfor kan det være rettere å kalle ham murer enn snekker.

 c) Jesu offentlige virke varte i 3 ? 3 ½ år. Noen sier nok at han bare virket i ett år, men kan vanskelig rime ved et samsyn av alle evangeliene. Der omtales 3 påskehøytider. Hans virksomhet var likevel relativt kort, men betydningsfullt.

 Det første året virket han i stillhet og var ukjent for mange i landet. I det andre arbeidsåret var han mer åpenlys og populær. Mange fulgte han på vandringen. Mange under og tegn ble gjort og han lærte folket om Guds rike. I det tredje året kommer så motstanden mot Jesus for alvor ? fra fariseerne og de skriftlærde. I NT går de ofte under betegnelsen ?jødene?. Vi skal ikke dermed tro at alle jøder var på fariseernes side. Motstanden kom delvis pga  at Jesus tilsa syndenes forlatelse, og det kunne bare Gud gjøre.Og delvis kom den pga hans tale mot fariseerne. Helbredelse på sabbaten virket med til motstand, og særlig oppvekkelsen av Lasarus fra de døde (Joh.11) var utslagsgivende. All denne motstand førte ham nærmere døden.

 d) Hva betydde så Jesu liv? Han oppfylte på den måten hele Guds lov på fullkommen måte. Han levde slik andre levde på mange måter,  men uten å falle i noen synd. Fda han skulle døpes, sier han det slik: La det skje, for all rettferdighet skal skje. Mat.3,15. Og Paulus sier vi blir frelst ved han liv, Rom.5,10. Det refererer ikke bare til hans liv for oss i himmelen nå. Han levde også her på jord for oss. Slik var også hans liv stedfortredende.

 2. Jesu død.

 Det er likevel Jesu død som er kjernen i forkynnelsen av frelsen. Det er hjertet i evangeliet og nøkkelen til å forstå budskapet om Jesus. Mye er sagt om hans død i Bibelen.Og et rett syn her er kjennetegn på gudsliv og sann kristendom. Det skiller den også ut fra andre religioner og humanetikk. Vi må her nøye oss med noen få stikkord om betydningen av Jesu død.

 a) Jesus var et offer og sammenlignes slik med offertjenesten i GT. Det er særlig hebreerbrevet som taler om denne sammenligningen. Jesus er både offerprest og offerlam. Han var prest etter Melkisedeks vis (Hebr. 6,20; 7,1 og 21) som viser tilbake til 1, Mos.14 og Salme 110. Det betyr at han har et evig prestedømme, og offerhandlingen var en engangshandling. Jesu død var altså tilstrekkelig en gang for alle.

 Alt dette står i klar kontrast til tempeltjenesten i GT. Der måtte offeret gjentas stadig, som en minnelse om synd. Og disse offer pekte på Jesu offer. Klare forbilder var den første påske, 2.Mos.12, og profetien i Jes. 53. Oppfyllelsen av dette var i Jesus Kristus, og det pekte døperen Johannes på da han sa: Se, der Guds lam som bærer verdens synd. Joh.1,29.

 Offertanken innebærer også stedfortredertanken. Dyret døde i stedet for mennesker. Blodet ble strøket på alteret som et vitnesbyrd om at synden var sonet. I GT ble de frelst ved å se fram mot det offer som engang skulle komme, og i NT på det offer som allerede har skjedd.

 b) Soning er uttrykk for frelsesverket på korset. Soning betyr å skjule eller å forlike to parter. Jesus er en soning for våre synder, 1.Joh.2,1. Dette hører til de dypeste tanker i Guds ord og det mest ufattelige. Hvordan kunne en hellig Gud forlike oss med seg selv? Han gjorde det ved å la sin egen sønn dø i vårt sted. I den stund bar Jesus Guds hellige vrede over all verdens synd, ja, han ble en forbannelse for oss. Gal.3,13. Det behaget Herren å knuse Jesus, Jes. 53,10. Og mens han var uskyldig og ren ble han gjort til synd for oss, 2.Kor.5,21.

 Alt dette er ufattelige ord for vår tanke. Vi får det ikke til å stemme ? at Gud kunne gjøre det slik mot sin egen sønn, og at det var nødvendig ? ja, at det var den eneste måte å frelse menneskene på. Vi må i ydmykhet tro Gud på hans ord.

 Og denne soning gjaldt ikke bare en del av folket, nei hele verden var medregnet i frelsesverket. Det kommer til uttrykk i den lille bibel også: For så har Gud elsket verden, at han ga. Joh.3,16.Alt blir sett under ett. Jesus smakte døden for alle, Hebr. 2,9. Og Paulus sier klart: En er dø for alle, 2.Kor.5,14.

 Soning betyr dekke.Jesus skjuler synden. Eller vi er skjult i ham for Guds åsyn.Vi er skjult med Kristus i Gud.Kol.3,1.

 c) Jesus betalte for våre synder.Det er også et bilde Bibelen bruker for å forklare betydningen av Jesu død. Flere ord brukes for å beskrive det: løskjøpe, løsepenger, frigjøre, befri. Jesus var ikke kommet for å la seg tjene, og gi sitt liv som en løsepenge for mange. Mat.20,28. Ordet for å tjene på gresk er diakoneå ? som vårt diakon er kommet fra. Hele livet viste han det, men tjenesten kulminerte ved døden på korset. Han liv ble gitt som en løsepenge (gr. lytron), som var den betaling som ble gitt for å kjøpe en slave fri. Mennesket var falt i synd og skyld, i slaveri under synden, og vi har ingen ting å betale med. Men vi er frikjøpt med Kristi dyre blod, 1.Pet.1,18-19. Verbet som Peter bruker for å kjøpe fri er lytroå, det svarer til subst. lytron ? løsepenge. Han bruker det i aor. pass. ind. som taler om en engangshandling, noe bestemt i fortid, noe som blir gjort for oss og utenom oss. Jødene vil her tenke på utfrielsen fra Egypt og den første påske, mens hedningene vil tenke på en slave som ble kjøpt fri. (Fr.Rienecker: A linguistic key?).

 3. Jesu oppstandelse.

 Bibelen legger stor vekt på Jesu død for våre synder, men den understreker også sterkt at han er oppstått fra de døde. Han både døde og oppstod ?etter Skriftene?, 1.Kor.15. Og hans oppstandelse er godt bevitnet i Bibelen. Det står i alle fire evangeliene samt i noen brev. Dertil finnes det forutsigelser i GT som NT tolker om oppstandelsen. Jesus forutsa også at han ikke bare skulel dø, men også stå opp på den tredje dag.

 Jesu oppstandelse er bekreftelsen på og godkjenningen av frelsesverket. Det er Guds egen underskrift som sier: Frelsen er gyldig, synden er betalt. Sønnen behøver ikke å være i døden lenger.

 Av Apg. ser vi at dette ble mye forkynt i den første kristne tid. Og det ga liksom seierskraft til de første kristne.

 Bekjennelsen har klare ord om dette også: Han ?sto opp fra de døde tredje dag?. Luther forklarer dette i den lille katekismen slik: ?Han er oppstått fra de døde, lever og regjerer i evighet.? Og i den store katekismen sier han, at Jesus sto opp fra de døde, ?idet han slukte oig fortærte døden?. Derfor må djevelen og alle onde makter ?være ham undergitt og ligge under hans føtter? helt til dommens dag. Og så sier han: ?Dette har sin plass i de store prekener gjennom hele året.? Her mener han nok hele den andre artikkel, for ?hele det evangelium som vi forkynner, er avhengig av en riktig forståelse av denne artikkel?.

 Pontoppidan forklarer det slik i sp. 462: ?Hva gagn har vi av Kristi oppstandelse? Svar: 1) Derved stadfestes vår tro på en fullkommen betaling for våre synder, da vår formidler er sloppet ut av dødens fengsel. 2) Vi får kraft til å stå opp fra den åndelige død og vandre i et nytt og hellig liv, og til sist skal våre legemer oppstå til salighet.?

4. Frelse ved tro.

 Vi har sett at Jesu forsoning er ferdig, gjelden er betalt og alt er ordnet hos Gud. Men dermed blir ikke alle frelst og salig. Den enkelte må få del i den ferdige frelse, ta imot. Hvordan skjer det?

 a) Noen forsøker den loviske vei ved å gjøre gode gjerninger og derved bli gode nok for Gud. Det var fariseernes vei. I bunn og grunn er det også hedningenes vei.Guds ord sier at ingen finner fram på den måten. For dette kalles lovgjerninger. Rom.3,20-31; Gal. 3,10-11.

 b) Troens vei er Bibelens vei. Ingen gjerning eller handling fra vår side er nødvendig eller brukbar. Intet ved oss er slik at det holder mål for Gud. Vi må få alt. Og det får vi ved tro på Kristus. Det er underet i kristendommen. Det ingen klarer selv ved det største iver og alvor, blir gitt oss gratis (av nåde) når vi kommer til Jesus. Mange bibelvers viser det: Rom.3,28; 4,5; 5,1. Gal.2,16; 3,6 m.fl.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits