Vår Bibel.

BIBELENS VERDEN Av NDH. 1. Hva og hvordan Bibelen er.Ordet bibel betyr bok. Men den er ikke en bok, men den består av flere bøker - 66 i alt. Og denne samlingen av store og små bøker er delt inn i to store avdelinger. Det er Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Hele Bibelen er blitt til gjennom et langt tidsrom og derfor er det også mange forfattere.Ved et slikt opplegg skulle man vente at den ble nokså sprikende. Og sett fra en side er det mange ulike temaer og emner som blir behandlet. Leser vi derimot litt nøyere, ser vi en tydelig "rød" tråd som går gjennom hele boka. Det skal vi se nærmere på senere. For å forstå en slik bok, må man lese den selv - ta det bit for bit - og slik oppleve bokens innhold personlig. For den har et budskap til oss. Den vil gjerne nå oss med noe viktig.Følg med videre på denne veien. 2. Et bibliotek.Hvis vi tar ut alle enkeltbøkene i Bibelen, vil de fylle en liten bokhylle. For å forstå hva denne bokhylla består av, er det nyttig å vite litt om innhold, språk og ?historie?.  Problemet for mange er å forstå boken rett. For vi må innrømme at mange steder er den vanskelig å skjønne. Noe av grunnen til det er språkene den opprinnelig er skrevet på, miljøet der den ble til og f. eks. de mange forfatterne som har gitt sine bidrag. De har alle sin spesielle historie, og de skriver kanskje ut fra det.  Men fremfor alt må vi vite at dette ikke er en vanlig bok, på linje med Snorres kongesagaer f. eks. Den kalles også ?Den hellige Skrift?. Vi skal altså si litt om en hellig bok, og da er vi på hellig grunn. For nå skal vi bl. a. lese og si noe om Gud ? og han er hellig over alt hellig.  I dag skal vi ta med oss og lese de tre aller første vers i Bibelen:I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. (1. Mos. 1, 1-3.) 3. Tittel og språk.Boken kalles Bibelen. Dette ordet kommer fra det greske ordet biblos, som nettopp betyr bok. Og det ordet kommer av et annet ord, byblos, som betyr den indre barken på papyrusrullen, fordi de skrev på papyrus i gamle dager.  Biblos er brukt i f. eks. Mat. 1, 1. Men i Luk. 4, 17 er det brukt et annet ord, biblion. Det er samme ord, men endingen viser at det er en liten bok.  Den latinske formen er biblia, som er en flertallsform. Fra dette ordet har vi fått vårt ord Bibel. Det betyr da egentlig bøker, i flertall. Som før sagt er det 66 enkeltbøker i den ene boken. Slik er det et godt og dekkende ord.  Før har vi også sagt at Bibelen er delt inn i to store deler, det gamle og Det nye testamente. Ordet testamente er latin og betyr:    De språk som Bibelen først ble skrevet på, kalles grunnteksten. GT ble stort sett skrevet på hebraisk - det språket som brukes av jøder i Israel i dag. Men noen steder er skrevet på en beslektet språk, aramaisk.  Disse språkene er såkalte konsonantspråk, dvs. at de bare bruker konsonanter og ikke vokaler (dvs. i skriftlig form). Det betyr at et ord kan bety flere ting, eller rettere: De som ikke kan språket, kan komme til å sette inn feil vokal i uttale. Men det betyr også at samme grunnkonsonanter (såkalte radikaler) kan brukes i forskjellige former av ordet. Her menes substantiv, verb osv. Grunnbetydningen er knyttet tilo radikalene, som regel er det 3 bokstaver.  Jeg skal gi et eksempel på det her: Dabhar (uttal: davar), betyr: et ord. Dibber betyr: han talte (altsåp sa et ord). Dobher er en taler (en som taler ord). Den rette betydningen ser en av sammenhengen  Vokalene ble innsatt (skriftlig) i det 6. århundre e. Kr. for å få rett uttale. De ble laget av prikker og streker ved konsonantene.  Aramaisk var det språket som Jesus brukte og som altså var vanlig i datidens Israel.Det er mye likt hebraisk og skrevet på samme måte med konsonanter. De bruker også det samme alfabetet. Disse stykkene i Bibelen er på aramaisk:Dan. 2, 4-7.Esra 4,8- 6,18. 7, 12-26.Jerem. 10, 11. Begge disse språkene ble skrevet fra høyre til venstre, altså motsatt av våre. Slik blir også arabisk skrevet, de er i slekt med hverandre. 4. Mer om språk. Det nye testamentet er skrevet på gresk, på en dialekt som heter koine. Den kalles også hellenistisk gresk og stammer antagelig fra Alexander den stores tid da store deler av land omkring Middelhavet var under hans herredømme og folk talte etter hvert det samme språket. Mange embedsmenn og ledere kom fra Hellas og tok med seg språket og kulturen dit de kom. Da taler vi om tida etter ca. 330 f. kr. Alexander nådde helt fram til India i øst.  Gresk har egne bokstaver, men der leser man fra venstre til høyre slik vi gjør. Bokstavene ligner mer på våre enn f. eks. hebraisk.  Kulturen som Alexander førte med seg utover Midt-Østen, førte altså til at gresk ble et hovedspråk i området. Derfor var det naturlig at noen jøder tok på seg å oversette GT til gresk. Det skjedde i Aleksandria i Egypt, og man vil ha det til at det var 70 lærde menn som gjorde det. 70 heter på gresk septuaginta, og det ble da navnet på den nye oversettelsen. De skal også ha gjort det i løpet av 70 dager.  Nå tar vi med et par språkprøver: Gud heter på hebraisk: Elohim (egentlig flertallsform: guder). På gresk heter Gud: Theos. Men jødene hadde (og har) et annet navn på Gud, det blir ofte oversatt med Herren. Det består av fire bokstaver (JHVH), og kalles derfor et tetragram. Men hvilke vokaler som skal brukes, er faktisk ukjent. I eldre tid mente de at uttalen var: Jehova. (Og derfor bruker f. eks. Jehovas Vitner dette ordet slik.) Senere språkforskere har imidlertid kommet fram til at det er rettere å uttale ordet: Jahveh. (Det kommer av at det finnes lydregler for vokalbruk på hebraisk.) Men helt sikre er de visstnok ikke.  Grunnen til at vi ikke kjenner den rette uttalen, er trolig at jødene hadde slik respekt for sin Herre, at de ikke våget å uttale ordet av frykt for å kunne si det galt. Derfor satte de inn et annet ord der tetragrammet stod, f. eks. Navnet (ha-sjem) eller herre (adonai).   5. Inndeling av BibelenSom vi har sagt før er Bibelen delt inn i to store deler, GT og NT. Budskapet er det samme i begge, det er Gud som taler gjennom hele Skriften.  Hver av disse to delene blir gjerne inndelt etter innholdet. I GT er det f. eks. en avdeling som taler om lovene i Israel. De fem Mosebøkene kalles derfor Loven. Deretter kommer noen bøker om Israels historie, og derfor kalles de Historie. Det er Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene, Josva og Dommerne og Ruts bok samt Esra, Nehemja og Ester. En fjerde gruppe er Skriftene. der finner vi Salmenes bok, Job, Salomos ordspråk, Predikanten, Høysangen og Klagesangene. Og til slutt den store gruppene av Profetbøker. Der er fire store profeter (etter bøkenes størrelse): Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel. Så kommer de tolv små profeter: Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jonas, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarias og Malakias.  NT kan inndeles på en lignende måte. Evangeliene er historien om Jesus: Der er Matteus, Markus, Lukas og Johannes sin framstilling av Jesu liv, sett fra ulike synspunkter. Apostelgjerningene er historien om de første kristne fra pinsedag og til det meste av Paulus sin tjeneste. Brevene er en stor gruppe, der Paulus sine 13 brev er den største gruppen. Noen ble skrevet mens han satt i fengsel og kalles derfor Fangenskapsbrevene, noen er skrevet til kristne ledere og kalles pastoralbrevene. I tillegg har han fire store lærebrev. Både Jakob, Peter, Johannes og Judas har skrevet brev, samt det anonyme Hebreerbrevet.  Til slutt kommer en profetisk bok i NT, Johannes Åpenbaring. Den handler om noe av det som skal skje i framtida. Der trekkes linjene opp helt fram til dommedag og evigheten. Her ligger noe av det største alvoret i Bibelen og i våre liv. Og Gud vil gjerne tale med oss om det i Bibelen. Og vi skal alltid huske ta han vil oss vel og gjør alt for oss.  I dag skal vi sitere de siste ordene i Bibelen, Åpenbaring 22, 20f.: ?Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja, kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nådevære med dere alle!? 6. Bibeloversettelser.Tidlig i kirkens historie ble det aktuelt å oversette Bibelen. Det begynte med jødene og GT, og fortsatte for fult med kristendommen og NT og hele Bibelen. Når evangeliet kom ut til andre land, måtte folket få lese Bibelen selv. Og da burde de ha det på sitt eget språk. Men det kostet mye arbeid og slit å overføre Guds ord til et annet språk, ofte med en helt ny kultur. Mange misjonærer har her utført et veldig arbeid, ofte uten lønn og ære. Men de gjorde det for at Guds eget ord skulle nå lenger ut. Det er den rette misjonsglød. Noen viktige og kjente bibeloversettelser er:  1) Septuaginta (LXX). Den har vi nevnt før. Her må vi legge til at den var i bruk på Jesu og apostlenes tid, og de siterte den flittig. Det er derfor det noen ganger er litt forskjellig tekst i sitatene i NT og teksten i GT. 2) Peshitta er en gammel syrisk oversettelse. Noe av den er fra ca. år 175 e. Kr., men det ble visstnok ikke fullstendig før omkring år 400. Det fins en engelsk oversettelse av den av G. M. Lamsa. 3) Vulgata er en latinsk oversettelse som brukes i den romersk katolske kirken. Den er oversatt av Hieronymus i årene 382-404. Men han brukte en eldre latinsk bibel som grunnlag, den kalles Itala og er oversatt fra Septuaginta. 4) Engelske bibler. Deler av Bibelen ble tidlig oversatt til engelsk, men den første hele bibelen er fra 1380, oversatt av John Wycliff. I 1526 utga W. Tyndale en bibel, og den såkalte autoriserte bibelen på engelsk kom i 1611. Det var kong Jakob (James) som ledet landet da, og bibelen kalles derfor The King James Version. Den var enerådende i lang tid. Men i 1881-85 kom en revidert bibel ut, først NT og senere hele Bibelen. Senere er det kommet nesten et utall engelsk bibler. Det engelske språket har forandret seg mye siden 1611 (det var forresten på Shakespeares tid). 5) Tysk. Luther utga hele Bibelen i 1534, og den brukes ennå av mange tyske menigheter og kristne ? men noe revidert språklig sett. Men det fins også andre oversettelser på tysk som på de fleste andre språk. 6) Nordisk og andre. Bibelen kom på gotisk språk så tidlig som omkring 400 e. Kr. (den såkalte Wulfilas Bibel). På oldnorsk finnes noen deler av Bibelen, fra omkring 1300 (Håkon Vs tid). Den kalles Stjern. Ettersom Norge var under Danmark i omkring 400 år til 1814, var det danske bibler som kom til Norge i denne tida. Men det kom et norsk NT så tidlig som i 1819 og hele Bibelen var ferdig i 1854. Ny oversettelse kom f. eks. i 1904, en grundig revisjon i 1930 ? og mot slutten av 1900-tallet kom det flere oversettelser til moderne norsk. På nynorsk kom et NT i 1889 og så i 1938. Men mellom dem kom en annen utgave ved Mållaget. I 1959 ble det utgitt en egen ungdomsoversettelse på et lettere og ledigere språk.  Nevnes må også prof. Lyder Bruns private oversettelse i 1945. Også andre oversettelser er kommet. ? Men det er ennå nesten 2000 språk som ikke har noe av Bibelen oversatt. Mange av dem tilhører små grupper mennesker og noen av dem forstår et annet og større språk. Utfordringen er likevel stor ? alle burde ha den hellige Skrift på sitt morsmål.   7. Apokryfer.I tillegg til de ?bøkene? som står i vår Bibel er det noen som kalles apokryfer. Bøkene i Bibelen kalles gjerne ?kanoniske? bøker. ?Kanon? er her et gresk ord som betyr regel, rettesnor. Etter en bestemt prosess i lang tid ble disse bøkene godkjent av kirken.  Det var flere kriterier til det. De skulle f. eks. (for NTs vedkommende) være brukt i de kristne menighetene ? og de var på den tid spredt over et stort område i Sør-Europa. De skulle også være skrevet av apostler eller mennesker som hadde møtt Jesus personlig. For Paulus sitt vedkommende skjedde jo det utenfor Damaskus, Apg 9.  De apokryfiske bøkene står på en måte i motsetning til disse. Nå er det to grupper av dem, både til GT og NT. Men her taler vi bare om de bøkene som er knyttet til GT. I noen bibler er det kommet med, f. eks. i noen eldre bibler og på andre språk. Man finner dem både i den greske Septuaginta (forkortet: LXX) og i den latinske Vulgata, som i særlig grad er den romersk katolske kirkes bibel). Men disse bøkene er også utgitt i særtrykk, også på norsk.  I forordet står det bl.a. at det er bøker ?som den gamle jødiske menighet ikke holdt lik de andre bøker som rettesnor for tro og liv. Deres opprinnelse og historiske  omstendigheter er til dels skjult og ukjent, og der finnes her og der i dem ting som ikke stemmer over ens med de kanoniske bøker. Men de inneholder dog mange gode og gudelige lærdommer og sådanne sannheter som stemmer helt med de andre bøker i Skriften.? Apokryfene til GT er: To Makkabeerbøker som er historisk bøker og handler om tida omkring år 160 f. kr. Det er altså et tidsrom som ikke er omtalt i selve Bibelen. Derfor er de av interesse historisk sett. Så finnes det noen visdomsbøker som ligner på Ordspråkene i GT. det er Visdommens bok, Manasses bønn og Jesu Sirkas sønns visdom. Her er mye nyttig lesestoff om menneskelivet. Der er også tillegg til Esters bok og til Daniels bok i GT. Vi har to andre historiebøker, Judits bok og Tobias? bok. Til slutt er det Baruks bok som er et slags profetskrift om tiden i Babylonia. ? Vi husker bare på at de er apokryfiske bøker, som altså ikke tilhører Bibelen.  8. Bibelens budskap - 1.  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits